Scener fra en overvåket barndom

Hvem trenger egentlig mobiltelefonen – barna eller vi?

Klokka er 16.30 en vanlig torsdag ettermiddag. Idet jeg stresser forbi skolen ser jeg en 7-8 åring ta opp en mobiltelefon. «Ja», sier hun oppgitt. «Ja, mamma, jeg kommer rett hjem. Jeg går nå.»

Episoden er en av flere som får meg til å tenke over barns økende telefonbruk. Denne uken kom Medietilsynet med Barn og medier-undersøkelsene for 2014 hvor vi kan lese at gjennomsnittet for når barna mobil er nede i 8 år. Blant dem mellom 7-10 år har 85% fått sin første telefon.

Jeg tror ikke at 8-åringer egentlig trenger egne telefoner. Kan det være foreldrenes egne motiver som ligger bak barnas telefontilgang? Tenker vi foreldre godt nok over hvordan mobilen griper inn i barnas liv?

– Når skal jeg hjem?

På vårparten fikk en bekjent mobiltelefon, og tok den med på besøk. «Når skal du hjem?» spør jeg, og venter svaret «til middag, klokka fem». «Jeg må ringe hjem», sier gutten og tar frem mobilen. «Mamma, når skal jeg hjem? Åja, til middag klokka fem» sier han og legger på. Etterpå ser jeg at mobilen stadig sjekkes, og det blir hyppige avbrudd i leken. Til slutt griper jeg inn. «Du, legg den i gangen. Du hører hvis den ringer. Lek heller med de andre gutta.»

Synet av den ukonsentrerte leken berører meg. Mobilen virker malplassert i guttas liv. Før kompisen fikk mobil, ledet han leken og var den flinkeste til å fortelle om innetider. Mobiloppførselen som vi voksne forsøker å begrense, ser jeg nå hos en liten gutt.

Redde midt i tryggheten

Senere på kvelden snakker jeg med moren om mobilbruken. «Han skulle ikke tatt den med», sier hun. «Når skal han bruke den da?» spør jeg. «På vei fra skolen. Noen ganger bruker han lang tid hjem, da trenger jeg å vite hvor han er», er svaret.

Samtalen gjør meg trist. Hverken denne gutten og jenta på vei hjem fra skolen trenger mobiltelefon. De bor i et trygt strøk i et av verdens tryggeste land. Det er liten grunn til panikk om de bruker 20 eller 30 minutter hjem fra skolen.  Disse barna trenger ikke å bli mer tilgjengelige for oss voksne. De trenger lov til å sose litt rundt uten foreldre eller lærere. De lever gjennomorganiserte liv med skole og AKS. De trenger fri-soner, og skoleveien – uten mobil – er en slik sone.

På riktige premisser

Jeg er ingen teknologi-pessimist. Eldstemann har en egen iPad, og minstemann får spille på min telefon. Samtidig jobber vi med å balansere skjermbruken hjemme. I fjor måtte vi tøyle våre egen 8-årings lengsel etter mobil. Siden han hverken ønsket å ringe kompiser eller fikk lov å ha mobilen på skolen, kom vi frem til at han kunne klare seg uten.

Samtalen var ikke lett; det er ikke lett å sette mobilgrenser for dagens barn. De har aldri opplevd en verden uten voksne med nesa nedi en skjerm. Det er ikke rart at de ønsker seg mobil selv, men det betyr ikke at de har behov for det av den grunn.

Som foreldre har vi ansvaret for å introdusere våre barn for teknologi, men også sikre at det skjer på riktige premisser. Det bekymrer meg når foreldre setter eget kontrollbehov over barnas frihetsfølelse, og ikke ser at mobilen bryter inn i barnas hverdag. I stedet for sikre barn skaper vi usikre barn. Barn som må ringe og sjekke, istedet for barn som vet hvor grensene går. Barn som er ukonsentrerte, istedet for barn som er midt i moroa.  Barn som er redde i Oslos tryggeste strøk. Og barn som jager status-produkter i tidlig alder.

Selvstendige barn

Barn har behov for tillit og ansvar, ikke mobil.  Jeg vil mine sønner skal lære seg å holde en avtale uten at jeg ringer. Å kunne gå en omvei hjem fra skolen, utforske en ny akebakke og henge med gutta, er et pusterom jeg vil gi dem – uten at jeg ringer dem for å sjekke hvor de er. På kort sikt håper jeg det skaper selvstendige barn. Og på lang sikt, bevisste voksne.

Publisert på Aftenposten.no [30.04.2014] | Photo: tocaboca

Publisert