God konsulentferie!

Sommeren er tid for trening, svette og blemmer i håndflatene … må det være sånn?

Dette synes jeg er viktig. Trolig viktigere enn Lean og UX og andre digitale trender. Jeg redder sannsynligvis selskapet fra å gå til grunne med dette blogginnlegget. Noen må i alle fall heise flagget i god tid før sommerferien skal planlegges i detalj og forventningene til hva man skal fylle fritiden sin med bryter ned ellers friske sinn.

Som de fleste av mine kolleger nå vet har jeg ikke gått den tradisjonelle konsulentskolen. Men etter snart to år i Making Waves er jeg blitt så god og varm i konsulenttrøya at jeg herved velger å stikke hodet frem. Hvorfor? Jo, fordi jeg ikke er alene. Sannheten må frem før massesuggesjonen seirer og kveler ellers velfungerende individer. Det handler selvsagt om friluftsliv.

Jeg trodde Making Waves besto av slappe IT-geeks i hettegensere og tennissokker, og en og annen rufsete Grünerløkka-designer. I stedet møtte jeg en gjeng av irriterende spreke, fotogene og velkledde flinkiser som løper og sykler og konkurrerer i puls, blemmer og gnagsår. De kommer svette på jobb før kl åtte om morgenen fordi de har syklet fra Oppegård og omegn. Og de konkurrerer i helgene. Det er et evig mas om fjelltopper, Birken og roser i kinnene. Og når det ikke er sesong for løping eller sykling eller ski, så stabler de ved på sine selvbygde plankepalass eller reiser utenlands til steder jeg ikke kan uttale navnet på for å bedrive ekstremsport. Der står de med konsulentblazerne sine som er stive av sertifiseringsbevis og viser stolt frem alle gnagsårene sine som bevis på sin overlegne selvdisiplin. Hva skal en stakkar slå i bordet med?

Mandag kl 11: Som vanlig surrer helgepraten rundt kantinebordene. Oppgjørets time er kommet. Man måles i mil og høydemetre, og jeg faller i dyp konsentrasjon over kikertene på tallerkenen mens jeg venter utålmodig på et temaskifte. At de snart skal balansere regnskapet med å fortelle om noe som lager ørsmå riper i den duggfriske lakken. Men ingen vil innrømme noe som er i nærheten av mine 72 timer med sammenhengende fysisk forfall.

Jeg kan ikke helt forstå at jeg er alene om ikke ha blemmer i håndflatene etter helgen, så jeg spør forsiktig: – Er det faktisk sånn at alle enten løper, sykler eller klatrer her på huset? Og da stopper praten rundt bordet. Den kollektive entusiasmen over å dele en ideologi av blod, svette og tårer blir avbrutt da de skjønner at jeg ikke er en av dem. Ja, er svaret. – Glemte vi å spørre deg om det da du var på intervju?, spør HR-sjefen og veksler blikk med sidemannen. Og jeg håper han tuller, men er ikke helt sikker.

Sommeren er her. Sykler og løpesko skal erstatte skiene. Toppturene forsetter. Jeg vet godt hva samtalene vil dreie seg om de neste seks månedene. Men jeg har blitt voksen nok til å ikke la meg vippe av pinnen av konsulenter som trekker pulk over vidda i trikot midt på sommeren (for de klarer garantert å finne en snøflekk selv i august).

Så før du lar deg presse med på den toppturen du har litt svette mareritt om; ta et skritt tilbake. Tenk deg om. Er det ikke heller hengekøye du trenger? Og en god bok eller tre? De som får mest kred av meg i august er i alle fall de uten gnagsår, de som har gjort absolutt minst mulig. Innrøm sannheten. Og stå i det.

Så god ferie, folkens! Vi ses nok ikke på fjellet denne sommeren heller.

 

På vegne av flere,

Publisert