Facebook: Det er ikke deg, men meg

It’s complicated … Kjersti Vangerud tar et oppgjør med sin relasjon til Facebook.

Kjære Facebook,

Jeg har noe jeg må fortelle deg. Da vi møttes for første gang, for nå snart åtte år siden, var det som om alle brikker umiddelbart falt på plass. Du fikk meg til å se verden på en helt ny måte, og på grunn av deg, begynte jeg å forholde meg til omverden på et vis jeg aldri før hadde gjort. Alt jeg ikke visste om meg selv, viste du meg. Ja, du fikk meg simpelthen til å føle meg som verdens lykkeligste.

Vi reiste jorda rundt sammen. Var på safari i Afrika og blant bølgene på Bali. Husker du den gangen jeg drakk så mye rødt på Rhodos at jeg havna i grøfta på vei tilbake til hotellet? Eller den gangen jeg forsøkte å imponere deg ved å hoppe på et skihopp i Chamonix som var så altfor, altfor stort for meg? Det kommer jeg aldri til å glemme. Takket være deg.

Likevel har jeg tenkt en del den siste tiden. På forholdet mellom oss to. Ofte bærer jeg nag for at jeg ikke lenger får sett deg like ofte. Jeg kvier meg stadig mer for å «stikke innom», og jeg føler på et vis at jeg sakte men sikkert glir lenger og lenger vekk fra alt det som en gang definerte deg og meg og vårt forhold. Spontaniteten, hyppigheten og følelsen av at jeg aldri kunne få nok.

Dessuten har jeg ikke vært hundre prosent trofast. Allerede et års tid etter vi møttes, traff jeg en annen. En som fikk frem fotografen i meg, og som lærte meg at kunsten å ta et godt bilde, slettes ikke er en kunst i det hele tatt. Ikke lang tid etterpå, møtte jeg enda en. En skikkelig «kvikkas» som sjarmerte meg i senk med sine vittigheter, kjappe kommentarer og evne til å bli likt og sett av alle. Men det skal sies at det raskt ble i overkant for mye for meg, så det ble med en flørt.

Dessverre stopper det ikke her. Faktumet at jeg stadig lar meg fascinere, har gjort meg skikkelig forvirra. Jeg vet ikke lenger hva jeg er ute etter: Hva jeg liker, hva jeg forventer og hvordan jeg rett og slett skal kunne roe meg med tanken om at det alltid vil kunne dukke opp noe enda litt mer spennende rundt neste sving.

Jeg tror med andre ord jeg trenger en pause. Fra deg – og fra alle de andre som har tatt opp så mye hodeplass hos meg den siste tiden. De siste årene. Selv om timene fortsatt flyr når vi først sees, og selv om du fremdeles har en unik evne til å få meg til å glemme både tid og sted, bærer jeg på en følelse av at det ikke kan fortsette som dette. Jeg har bestemt meg for å vie mer tid til venner og familie. De fortjener at jeg er til stede når jeg, ja – faktisk er til stede med dem. Det blir ikke lett, men jeg vet det er det rette. Nå som siden. Jeg er i alle fall villig til å gi det et forsøk.

Men du, vit at jeg aldri kommer til å glemme deg og alt vi har sett, gjort og opplevd sammen. Du var min første store kjærlighet, og på et vis, vil du nok alltid komme til å være en del av livet mitt. I større eller mindre grad.

Evig din,

Kjersti

***

I denne ukens Skvulp kan dere lese om nabobil.no, sterkt fallende nettbrett-salg, siste nytt fra Apple og hygge dere med «dette er gresk for meg» – på en rekke språk: Skvulp uke 37

Publisert