How fast can we learn

Smidig utvikling: Eksperimenter og lær

Når vi feiler i et prosjekt lærer vi. Vi bør senke terskelen for å ta små sjanser, og begynne å kalle det eksperimentering, skriver Trine Harnes.

Har du ofte hørt designere si i et oppstartsmøte med kunden at de ønsker å jobbe smidig, med tillatelse til å gjøre feil underveis i prosjektet? Og hatt lyst til å sparke dem i leggen fordi kunden umulig vil ønske å bruke budsjettet sitt på «feil» design?

Smidige prosjekter handler om å navigere seg gjennom komplekse prosesser og problemstillinger ved å teste hypoteser tidlig, justere og teste igjen. Den mest optimale løsningen kommer når man jobber slik i tverrfaglige team, og i tett samarbeid med kunden. Smidig er kjempelurt, det er vi alle enige om, men smidig betyr at vi skal lære gjennom å feile. Det er jo det testing handler om. Er vi klare for å akseptere det? Sånn egentlig?

Jeg opplever ofte at det tvert imot ikke er takhøyde for å feile i prosjekter. Vi sier at vi skal jobbe etter smidige prinsipper, men tar ikke inn over oss at dette betyr usikre følelser, vonde innrømmelser og forkasting av hypoteser. Man skal kunne bli opprørt, opprømt eller tankefull når man jobber i ekte smidig ånd. Om alle følelsene er i vater, tar vi ikke nok sjanser.

For hvordan føles det å ta feil? Det er skikkelig dritt å ta feil! Vi hører altfor sjelden om feil, og er derfor ikke vant til å se på det som læring. Folk som feiler kan ikke jobben sin, tenker vi. De er idioter eller ignorante og har ikke skjønt kundens behov. Ingen vil være ignorante idioter. Vi vil være flinke. Og spesielt i team, for da jobber vi på lag. Om en person driter seg ut går det utover så mange flere, og vi risikerer høylytte sukk, kritikk eller subtile blikk som sier mer enn tusen ord. Neste gang vi gjør feil sitter det langt inne å innrømme det. Eller enda verre, vi får ikke tilbakemelding i det hele tatt, og lurer på om vi er helt på jordet. Ofte er vi så redde for å feile at vi insisterer på en løsning, bare for å bli fortest mulig «ferdig». Da blir i det minste kunden fornøyd fordi vi «traff» på første forsøk.

Team som er redde for å ta feil vil ikke yte sitt beste. Og de vil definitivt aldri skape noe innovativt. Innovasjon kan komme hvor som helst og når som helst, men det krever trygghet. Hvordan kan vi gi teamet tillatelse til å feile og dermed også evnen til å lykkes? Hvordan kan vi skape så mye tillit og dele så mye «skyld» at vi ser på feil som læring og ikke tegn på at vi har mislyktes? Hvordan kan ledere slutte å skremme teamet med fremdriftsplaner som kan ryke og budsjetter som kan sprekke, og i stedet oppmuntre og premiere feil? For å oppdage at man har tatt feil betyr at man gjør noe helt riktig. Da har man lært hva som ikke funker. Og man kan jobbe frem en alternativ og mye bedre løsning.

Jeg foreslår derfor at vi begynner å snakke om eksperimentering. For det er det vi driver med. Vi jobber tverrfaglig med å definere problemstillinger, vi legger frem våre mest fornuftige antagelser, og fordi vi er usikre på hvor løsningen ligger (den er uansett aldri absolutt når vi snakker om digitale løsninger), så eksperimenterer vi oss frem til det som til enhver tid er det beste resultatet. Kunsten er å jobbe så smått at det ikke utgjør noen stor risiko å feile. Da snakker vi heller små justeringer og en ny realitetsorientering. Ikke en helt ny kurs.

Oppsummert:

  • Vi må fordele ansvar, skyld og kontroll når vi feiler (lærer)
  • Vi må tørre å rope ut når vi feiler (lærer)
  • Vi må vise medfølelse, tilstedeværelse og lederskap når vi feiler (lærer)
  • Vi må være modige når vi feiler (lærer)

Når feiling blir læring er det rom for kvalitet. Og da kan magi oppstå.

Så spør heller teamet: Hvor raskt er det mulig å lære?

«I haven’t failed. I’ve just found 10.000 ways that don’t work.»

Thomas Edison

Publisert