Elefanten i designrommet: Hvorfor deler vi ikke?

Designere har ambisjoner om å dele, men vil ikke når det kommer til stykket. Seks designere i Making Waves prøver å forklare.

Jeg ble oppfordret til å skrive et blogginnlegg om hva vi designere i Making Waves driver med for tiden. Men – så merket jeg at jeg ikke har lyst til å dele! Og dette gjelder ikke bare meg, har jeg forstått.

I Making Waves har vi ambisjoner om å dele inspirasjon og work in progress – men, så vil vi ikke, når det kommer til stykket – i hvert fall ikke når det kommer til deling «offentlig», som på denne bloggen. Jeg har derfor spurt seks av våre egne designere om hvorfor de ikke pleier å dele inspirasjon og arbeider.

Det var fellesnevnere i forklaringene deres, elefanter i rommet vi normalt ikke snakker om, og her er fem av dem:

e1 Elefanten i designrommet: Hvorfor deler vi ikke?

Designing for emotions with our heart on our sleeve

Design er en strategisk fremgangsmåte og handler om å løse et problem og om å kommunisere og formidle ideer, tanker, emosjoner og verdier i en kontekst som gir et menneske de rette følelsesmessige reaksjonene og assosiasjonene. Det er med andre ord mye tankevirksomhet som ligger bak et hvert designvalg før man kommer fram til en helhetlig og god løsning. Når vi designer presenterer en idé, et konsept eller en skisse, så betyr det at det ligger mye kreativt arbeid og refleksjoner rundt emosjoner bak, og dermed også en liten del av oss selv – dette gjør arbeidet langt mer personlig, noe som igjen gjør oss mer sårbar og mottagelig for kritikk. Redselen for at noen skal påpeke feil og mangler overgår derfor trangen til å dele.

e2 Elefanten i designrommet: Hvorfor deler vi ikke?

2. Catch 22 – Så lenge det finnes tid, finnes det muligheter

Dette er noe vi designer lever etter. Et hvert prosjekt og en hver løsningen vi designer har potensialet til å bli nyskapende, spennende og engasjerende – ambisjonene og forventningene til ens egen prestasjon er som regel skyhøye, nettopp fordi et nytt prosjekt representerer et blankt ark og nye muligheter.
Fordi vi designere selv synes at ideen, konseptet eller skissen er på et litt rått og uslepent  nivå i starten, så velger vi derfor å ikke dele før vi selv har flere svar og løsninger – men, på et senere tidspunkt er det som regel ikke tid til å gjøre noe med de gode innspillene og de nye ideene – noe man i utgangspunktet kunne tenke seg …

e3 Elefanten i designrommet: Hvorfor deler vi ikke?

3. Det er lett å mene noe om design, men ikke alle har designkompetanse

Uansett kvalifikasjoner og bakgrunn er det lett å synse og mene noe om design, nettopp fordi det er så visuelt og håndfast (sammenlignet med resten av fagkompetansen vi har her på huset). Mange har sterke meninger om design og vår erfaring tilsier også at det som formidles av tilbakemeldinger ofte er av kritisk karakter og ikke alltid like velbegrunnet eller velartikulert. Vi har alltid fokus på forbedringer, og det er derfor ikke like ofte man får høre hva som faktisk fungere bra. Redsel for lite konstruktive- og kritiske tilbakemeldinger gjør at vi designere kvier oss for å dele og det letteste er derfor å unngå hele debatten.

e4 Elefanten i designrommet: Hvorfor deler vi ikke?

4. Sticking to  our guns – primærspråket vårt er visuelt

Vår styrke ligger i å problemløse og å se sammenhenger ved å tegne modeller og skisser–  vi er også gode på idémyldring og å tenke høyt sammen med andre designere, samtidig som vi resonnerer oss fram til konklusjoner og løsninger – det er disse oppgavene vi mestrer. Når vi så blir bedt om å dele designet skriftlig , er dette et uvant format og derfor mer tidkrevende og utenfor komfortsonen.

e5 Elefanten i designrommet: Hvorfor deler vi ikke?

5. Virker, virker ikke – the easy way out

Vi misunner våre tekniske venner når det kommer til suksesskriterier – som regel er det relativt lett å se om en teknisk løsning fungerer – enten så virker det, eller så virker det ikke og må dermed fikses – Hakket verre er det når det kommer til design – hvem er det som bestemmer når designet har lyktes? Hvordan vet man at dette er det riktige designet? Design må ses i kontekst – hva skulle designet løse og for hvem? Hvilke emosjoner, assosiasjoner og inntrykk skal disse menneskene sitte igjen med etter at de har interagert med designet? Som med omdømme, er det utfordrende  å måle design – det virker derfor som en stor og tidkrevende oppgave for oss designere å forklare hvilken rolle designet skal fylle og hvilken effekt vi forventer hos mennesker –og vi ender derfor ofte opp med å snakke om mer håndfaste og mindre tidkrevende tema som ”Er denne fonten lesbar?” , ”tilfredsstiller kontrastene kravene til universell utforming” – lavthengende frukter som egentlig er en selvfølge når det kommer til vårt håndverk.

Elefanten og egget …

Disse fem elefantene i rommet … opplever designere i andre byråer det på samme måte? Eller er det et veldig lokalt fenomen?

Og ikke minst: Er det noe vi kan gjøre for at det skal føles lettere å dele?

Del (jepp!) gjerne tankene deres om dette i kommentarfeltet nedenfor.

Som designer får jeg veldig lyst til å fikse dette ”problemet”, og det får meg jo også til å lurer litt på om det er blitt sånn fordi vi ikke deler, eller om vi ikke deler fordi det er sånn …

Kanskje på tide å dele noe snart?

 

 

 

Publisert