Det høres ut som et luksusproblem, men etter fire superinteressante dager og kvelder med heftig faglig påfyll og spennende mennesker i en mildt sagt livlig by begynner man å bli sliten. Det skal med andre ord noe ekstra til å tiltrekke seg et våkent og engasjert publikum. Det er derfor viktig at temaene på femte dagen er spennende og interessante.

Dette var ikke noe problem, da gründeren av årets komet på den sosiale medier scenen ga oss en time av sin tid. Pinterest har vokst raskere enn noen annen webside, og spesielt på starten av 2012 tok det helt av. Gründer og CEO Ben Silbermann hadde bakgrunn fra Google, men forlot selskapet i 2008 for å starte for seg selv. Hans utgangspunkt var ville ha et sted der folk kunne vise frem samlingene sine, på en pen måte. For oss som jobber i bransjen kan det være greit å vite at utgangspunktet for arbeidet med Pinterest var på design og da spesielt gridet. Teorien var at hvis ikke løsningen så fantastisk ut, ville ikke folk bruke det. Tross alt ønsket Ben at folk skulle vise frem samlingene sine, og det er noe man skal være stolt av. Det var ikke spesielt mye brukertesting underveis i utviklingen, og de jobbet heller ikke spesielt mye med å tilrettelegge for å kunne skalere opp senere. I øvrige sesjoner på SXSW har det vært mye snakket om Minimum Viable Product – altså hva som må til for å lansere en tjeneste. Til dette svarte Ben Sibermann: «We didn´t think about Minimal Viable Product. I mean, we don´t know what minumal is, and we didn´t know what viable was.» Jaja…

Som siviløkonom er jeg alltid interessert i å vite hva forretningsmodellen er, men dette så ikke ut til å være noe Silbermann tenkte mye over for øyeblikket. De lever av penger som kommer inn via venture capitalists, og har «noen ideer» om hvordan de skal tjene penger, men har ikke landet på det enda. Foreløpig er det viktigste å lage produktet så godt som mulig. For å være ærlig, tror jeg ikke helt på den historien, men vi får la det passere for nå.

Det som i alle fall er tydelig er at Ben Silbermann bryr seg dypt og inderlig over hvordan produktet fungererer for brukerne. Han er for øyeblikket ikke spesielt bekymret over eventuelle konkurrenter som kommer på banen, ettersom det er kvaliteten på tjenesten som står i sentrum. For å sikre dette jobber de 20 ansatte i Pinterest idag med teknologi, design og «sosialt»; der det helt klart er designerene som står i sentrum. «Sosialt» i denne sammenhengen er de analytikere som følger med på nettsamfunnet og forsøker å lese bruksmønstre ut av det. For å forstå mer av det som skjer på Pinterest ser de både til store online spillutviklere, og de som hoster store nettforum og diskusjonssider. Ved å se på dynamikken som skjer der, tror Silbermann at Pinterest kommer til å bli en ledende stjerne også i tiden fremover.

Avslutningsvis, for de som måtte lure… Hva er det som kommer til å skje på Pinterest i tiden fremover? Det første er at de skal lage en «even more beautiful profile page» (der du virkelig skal være stolt av det du viser frem/har pinnet); det skal komme tydeligere frem hvem du påvirkes av og hvem du påvirker selv; og kanskje mest spennende – de skal åpne API´et sitt. Så da er det vel bare å følge med videre… Happy pinning!

Tidligere i uken skrev vi om det nye grensesnittet til YouTube, og i går kom Twitter med en stor oppdatering. Først ut er det mobile grensesnittet, og meningene er som vanlig delte. Eller som Justin Bieber sier, jeg er forvirra nå, men vi kommer sikkert til å like hverandre på sikt. Her er vårt førsteinntrykk.

Oppdateringen er først og fremst et grep for å fokusere Twitter rundt Home, Connect, Discover, Me og Tweet. Funksjonalitet som søk og direktemeldinger er fortsatt tilgjengelig, men flyttet lenger ned og inn i grensesnittet. Endringene for private brukere er mer en justering, den store oppgraderingen tilfaller først og fremst merkevarer og organisasjoner. Mer om det når de rulles ut, her er våre kommentarer til mobilgrensesnittet som kom i går:

3 ting vi kan like

1. ‘Interactions’ er nå en del av det mobile grensesnittet. Dette er en visning som inneholder alle de sosiale aktivitene som omhandler deg i en strøm – mentions, retweets, follows, favorites osv. Men det er ikke et effektivt grensesnitt for selve samtalen, så vi hadde helst sett at ‘mentions’ var default.
2. Økt bruk av faktisk navn. Dette har vært en generell trend de siste årene på nett, og i går kom det indikasjoner på det i Twitter-grensesnittet også. En retweet refererer for eksempel nå til fullt navn, ikke bare brukernavn.
3. En fokusering av tjenesten og enhetlig brukeropplevelse. Her er Twitter en av de flinkeste i klassen. De oppdaterer hyppig, har med den siste oppdateringen vist at de tør å fokusere tjenesten på noen grunnkonsepter og tar grep for å sikre at når man bruker Twitter over flere plattformer, er brukeropplevelsen nær identisk. Skjønt for siste versjon av iPhone-appen kan man også argumentere for at dette leder til en del kompromissløsninger.

3 ting vi stusser over

1. Swipe er borte. I den gamle applikasjonen kunne man swipe mot høyre og få umiddelbar tilgang til retweet, reply, favorite og share i kontekst. Dette finnes i webappen for mobil, så vi krysser fingrene for at det har falt ut av iOS-appen ved en glipp.
2. Marger!? Å designe gode grensesnitt for mobil er ofte ensbetydene med å jobbe effektivt med lite plass. Der er derfor pussig at Twitter har valgt å legge innholdet inn i en ny boks med skygger og marger.
3. Dårlig kontohåndtering. Det er nesten fem ganger så mange twitterkontoer som det er brukere, hvilket betyr at mange håndterer flere konti. I den nye løsningen har du ikke lenger noen indikator på hvilken konto du bruker. I verste fall betyr det flere hendelser som da Sparebank1 ønsket død over Oslo Sporveier.

For min del betyr denne oppdateringen at jeg foreløpig går tilbake til klienten Tweetbot på min iPhone. Men jeg er en vanskelig bruker med inngrodde Twittervaner som har satt seg fast over de siste 5 årene. Grepene Twitter tar nå gjør tjenesten tydeligere for mannen i gata og nye brukere.

* * *

Les Making Waves’ resymé av uken som har gått på Bølgeskvulp, uke 49.

Det er for tiden mye fokus på hvordan bedrifter kan bruke sosiale medier ut mot sine kunder og hvilke fordeler dette har, men vi bør ikke glemme de fordelene sosiale medier kan bidra med innad i organisasjonene.  De mellommenneskelige relasjonene i en bedrift letter kommunikasjon og gjør organisasjonen åpnere, noe som er avgjørende for å oppnå de gode resultater. Sosiale medier kan fremme en sterk bedriftskultur, bidra til at ansatte utvikler og opprettholder nære forbindelser med hverandre.

I masteroppgaven min har jeg skrevet om hvordan sosiale medier kan bidra til studentmiljøet på en positiv måte. Undersøkelsene mine viste at det viktigste for studenters trivsel er at de har noen å snakke og arbeide sammen med. Samarbeid, tilbakemelding fra andre og diskusjon er viktig både for motivasjon og for læring. Med de mulighetene sosiale medier gir, er det stort potensiale i å benytte sosiale medier til å skape et bedre miljø. De samme positive effektene sosiale medier kan ha for studentene kan overføres til å gjelde for arbeidsmiljøet på en arbeidsplass.

Samlende, sanntids kommunikasjon
Privat gir sosiale medier mulighet for å treffe nye mennesker, samt holde kontakt med gamle venner. Ved å benytte sosiale medier aktivt kan en opprettholde eller intensivere forhold som er opprettet offline og få oversikt over personer som en normalt ikke ville visst hvem var. I en organisasjonssetting vil ansatte kunne identifisere eksperter eller engasjerte interessenter, skape tilhørighet, samt fremme samarbeid, åpenhet og diskusjoner.

Det finnes ulike sosiale verktøy som kan tas i bruk av bedrifter og andre organisasjoner.  Verktøyene skal gi bruker mulighet til å lage informative profiler, ”samle” på kollegaer, og muliggjør relasjonsbygging ved å tilrettelegge for hyppig kommunikasjon blant ansatte. Eksempler på slike verktøy er Chatter, Yammer, Yoolinkpro, Ning og Socialgo for å nevne noen. I Making Waves har vi opplevd god effekt av å bruke Yammer.

Ifølge en undersøkelse gjennomført av Yammer (med 1000 respondenter) indikerte 83 % at de føler seg bedre sammen med sine kolleger på grunn av Yammer. I Making Waves brukes Yammer både til å dele morsomme og interessante ting, finne personer med erfaring innenfor ulike områder, informere om ting som skjer, samt å diskutere ulike temaer. Det fører til at vi får oversikt over våre kollegaer, hvilke prosjekter de jobber med og hvilke fagområder de spesialiserer seg i. For meg, som nyansatt, har dette vært et ekstra nyttig verktøy til å bli kjent med bedriften og de ansatte.

“Minst to må ha en telefon hver for at det skal være nyttig…”
De fordelene sosiale medier kan gi for arbeidsmiljøet forutsetter en større prosentandel av ansatte er aktive. For at et sosialt medium skal bli en suksess, er det helt nødvendig å ha mange brukere som bidrar jevnlig, og ikke bare er passive medlemmer. Den største utfordringen er ikke å få brukere til å registrere seg, men å oppfordre til aktiv deltagelse. Både mine egne og andres undersøkelser viser at fortsatt bruk av et sosialt medium er avhengig av at venner eller andre interessante personer også benytter mediet. Dersom det ikke skjer noe interessant i mediet, oppleves det ikke som viktig eller nyttig. For mange brukere er det også viktig å sitte igjen med følelsen av at en har bidratt med noe unikt som andre kan dra nytte av, og derfor er enkle tilbakemeldings verktøy (f.eks. like-knappen) viktige.

80/20 prinsippet
Selv i de fleste suksessrike nettsamfunn er det en liten del av medlemmene som produserer de fleste publikasjonene, noen som produserer noe av og til, og mange bare leser uten selv å bidra. Det vil også være noen som av ulike grunner ikke ønsker hverken å følge med eller å delta. Det er derfor en utfordring, spesielt under innføring av et medium, å oppnå bred brukerdeltagelse som vil gjøre mediet interessant. Det vil på grunn av dette være hensiktsmessig å rekruttere en kjerne med brukere til å bruke mediet aktivt i en innføringsfase.

Den funksjonaliteten som mediet tilbyr er også avgjørende for å holde på brukerne. For at noen skal bli med i noe nytt, er det viktig at en opplever at en får noe unikt ved å bli med, samtidig som det også er nyttig. Det er vanskelig å konkurrere mot de store, som for eksempel Facebook. For å kunne lykkes med et annet medium, er det viktig å kunne tilby noe mer eller annet enn det de andre gjør. For Making Waves gir Yammer oss et eget nettverk hvor alle ansatte er samlet, hvor vi kan diskutere og dele ting som ikke allmennheten får tilgang til. Det er ikke alltid det unike mediet gir trenger å være noe revolusjonerende og nytt.

En annen ting som er viktig for mange er at det er tilgjengelig på mobile enheter. Stadig fler bruker tiden på bussen eller toget til å oppdatere seg på hendelser som har skjedd de siste timene, og det er derfor viktig at mediet er tilgengelig til dette.

Ikke vent!
Sosiale medier internt støtter åpen kommunikasjon, og gjør det enklere for ansatte å ha realtime diskusjoner og dele informasjon raskt. Dette gjør det enklere å samarbeide i bedriften, samt det å få svar på spørsmål raskt, og diskutere relevante spørsmål. Fordelene ved å innføre et sosialt verktøy for kommunikasjon mellom ansatte er mange, så det er ingen grunn til å vente.

De sosiale tjenestene har de siste årene bedt oss om å fortelle hva vi liker i form av Likes, Diggs, Favorites osv. I de alle fleste tilfeller blir denne aktiviteten eksponert og utgjør en del av vår identitet online. Men hva gjør det med kvaliteten på datagrunnlaget?

I innslaget «Anti-Social Networks’ We’re Just As Cliquey Online» på All Things Considered (NPR 3.2.2011) gjør Dean Ecles fra Stanford et poeng ut av at vi bare gir fra oss denne typen informasjon der vi er villige til å vise vår preferanse. Tjenester som Facebook bruker dette igjen til å prioritere opp innholdet du og dine liker. Man kan argumentere for at det stimulerer til en kjedelig og homogen meningskonformitet i lengden. Men kanskje mer problematisk er at dette heller ikke gir grunnlag for de virkelig smarte og personaliserte tjenestene på lang sikt –  når de bare kjenner en side av meg. Like har riktignok sin motsats i funksjoner som Hide, Bury, Not Relevant osv. Men dette er ofte mindre verdiull informasjon enn de positive preferansene.

Det koker ned til: At uten gode data blir ikke smarte tjenester smarte nok, og i dag begrenser de seg til anbefalinger kun basert på det jeg fronter utad. I fremtiden ønsker jeg meg flere ‘Secret Like’ funksjoner slik at jeg kan få bedre tjenester, uten å måtte brette ut mine guilty pleasures og dels avvikende interesser for almennheten. Zuck –  her synes jeg du burde gå foran som et godt eksempel.

Back in 2006, I pitched a paper on online political transparency for the NordiCHI conference with some colleagues from Making Waves. We propsed a service that would promote electorate enlightenment and participation. The paper constituted the need for new mechanisms to turn a trend against alienation and disinterest in common causes. An open online hub to facilitate civic political discourse was envisioned. The paper was not admitted to the conference. In hindsight, I believe our approach was somewhat naïve and put too much emphasis on technology instead of processes and culture. It also failed to discuss the basic principles of democracy and how digital media fits into the equation. Also: we didn’t have a concrete case to discuss. Our aim was to do a concrete project, but it was difficult to know where to start, where to get the resources and how to combine it with busy schedules. We ended up talking about it and trying to talk to other people about it.

Together with Sven Inge Bråten (interaction designer at Making Waves) I did a presentation at the Yggdrasil Conference (Dataforeningen’s annual conference on user experience) on democracy in October 2008. The slides can be viewed on Slideshare. The presentation was a high level theoretical introduction to the subject of democracy and digital media; exploring the fundamental idea of democracy and questioning how it works in modern society. We then introduced the idea about democracy being an operating system for the people. Building on this idea, we aimed to reveal criteria for democratic services. Towards the end, we presented a conceptual framework for a solution to the problems identified earlier in the talk. Instead of envisioning a dictatorial super system for democratic processes in society, our insight was that a public infrastructure where democratic discourse and participation could take place should be rendered available by the authorities. With Eirik Langås (strategy advisor at Making Waves), the presentation was repeated at various other forums and seminars.

Since 2006, quite a lot had happened. Suddenly, Clay Shirky was writing books on the subject, Wikinomics author Don Tapscott was advising governments on digital democracy, students such as Erik Fatland was doing his thesis on democratic interfaces (2007) and documentary films such as Us Now (a documentary film project «about the power of mass collaboration, the government and the Internet», was released. One could argue that the shift has been more cultural than technological. With people’s willingness to participate in online societies such as Facebook, the 2008 Obama campaign and mashups enabled by the liberation of public data, people’s expectations of being involved, being heard and answered has changed. While the most progressive companies in the corporate realm are embracing social media and opening up for discussions, public authorities seem reluctant or hesitant to embrace new opportunities and their efforts were at best superficial and symbolic.

I think it is exciting to observe the emergence of democratic services in both local and central governments around the world, as well as outlines of functional platforms on which democratic discourse can take place. One promising such example is Origo - a Norwegian framework where enthusiasts and interest groups are encouraged to engage in collaboration, conversation and sharing (read more about the thoughts behind Origo in Norwegian). I believe digital media will impact democratic processes in society in a fundamental manner. According to Habermas, a contemporary sociologist and philosopher, democratic public life only thrives where institutions enable citizens to debate matters of public importance and actors are equally endowed with the capacities of discourse. Looking forward, I believe it is important to look into how democratic services can be integrated with the existing institutions and processes. In Norway, public consultations could be an interesting case.

Public consultations and public disclosure are notions that make people yawn. But behind these concepts lie important democratic practices and principles designed to secure openness in democratic processes. The institution for public consultations ensures that assumed affected parties are heard in order for politicians and government institutions to make the right decisions. When Norwegian authorities plan new laws or regulations, these are subject to a process of public inquiry in the form of a consultation document (høringsbrev) for organizations, institutions and other assumed concerned parties (other parties that may be effected). The intention is to better be able to assess the consequences of public initiatives. The concerned parties submit a reply to the hearing in the form of a written submission. As a consequence of the principle of public disclosure, this dialogue should be accessible for the general public and not just a well paid lobby industry. In theory, this access is intended to grant private individuals and organizations influence in e.g. private bills before they are passed in the national assembly.

I envision a service designed to make the institution of public consultations more accessible and relevant for citizens and organizations. The service should offer a set of processes intended to render possible systematic feedback from the public in order to support this important democratic institution. The proposed service should unite and make all public consultations and consultation papers available as well as promote debate and feedback from the general public. An absorbing change management system and an interaction platform for various parties in society will enable correction of information set forth by the government administration. This concept should probably grow out of discussions with administration officials and users of the current solution for public consultations.

The institution of public hearings has a long tradition in Norway. The mechanism is present to ensure public participation in change processes and secure the right for all parties and stakeholders to express their views before decisions are made and implemented. The question is whether or not the process of public consultations remains relevant or if the institution is becoming outdated as an arena for interaction and communication. Relevant consultations are hard to find and are written in an inaccessible language. A wide range of organizations provide answers that are so differently formulated that it is uncertain how valuable this input is for the authorities in the evaluation process.

What impact does the system of public consultation have today? Even though the system is widely used, its value applies to a relatively small number of people. There are only a few organizations represented on the list of consultation bodies. The system of public consultations is supposed to ensure politicians broad information from the public to make the right decisions.

Interaksjonsdesigner og blogger Dustin Curtis så seg en dag lei av å booke billetter på websidene til American Airlines. Han mente brukeropplevelsen var så dårlig at han ville slutte å bruke de. Han mener at siten tilslutt vil ødelegge merkevaren American Airlines om de fortsetter å behandle kundene på denne måten.

Dustin tok seg derfor friheten med å komme med ett redesign forslag som han postet på bloggen sin. AA så blogginnlegget, og svarte Dustin Curtis med en lang mail om hvilke begrensinger og utfordringer de sitter med internt i UX teamet.

Les hele brevet her:

http://dustincurtis.com/dear_dustin_curtis.html

Kort summert mener Mr X i American Airlines at problemet ligger i kulturen og prossessene internt. P.g.a alle som skal ha en mening om siten både når det gjelder innhold og funksjonalitet. Så pga. at AA er en stor corporate bedrift så må alle avgjørelser gjennom en endeløs maskin av reviews og godkjennelser.

Dette regner jeg med at mange kjenner seg selv igjen i, og de som jobber med store bedrifter vet at resultatet noen ganger blir ett kompromiss. Det er til og med kanskje litt ignorant av Dustin og komme med ett forslag til AA hvordan de egentlig burde se ut, når han selv ikke har noe innblikk i kunden og de prossessene de har der. Men han har noen gode poenger:

Dustin svarer UX arkitekten og leserene sine i en mail:

Hvis ett firma er ledet fra toppen ned, og ledelsen har dårlig smak, vil ikke det tvinge hele firmaet til og oppføre seg som ”the lowest common denominator”?

Kulturen og historien i en bedrift som dette tilsier at det blir vanskelig å gjennomføre radikale forandringer. Hvis dette er filosofien og holdningen til ledelsen, vil dette også bli holdningen til de ansatte. Man får da en lavere forventning fra alle ansatte om hva man kan få til.

Jeg tror vi ofte kommer over oppgaver der man går inn med friskt mot, men blir tilslutt farget av bedriftskulturen og holdningene som eksisterer. Hvem har da ansvaret for dårlige løsninger? Er det designerene som ikke har pushet sin kunnskap og ekspertise hardt nok? Blir man tilslutt så maktesløs av en slik kultur i fimaet at man godtar dårlige løsninger og kompromisser? Eller er det ledelsen sin feil at man har for mye innflytelse på avgjørelser de i utgangspunktet ikke er kvalifisert til å ta? Hvis ledelsen har lave ambisjoner om forandringer, vil det sette standaren for resten av firmaet?

Jeg tror man må huske at brukeropplevelsen skal være utgangspunktet i alle avgjørelser som tas, og ikke interne interesser, produkter, business analyser, teknologi og nye features som noen vil ha inn.

]]> http://blog.makingwaves.no/2009/06/dear-american-airlines/feed/ 0 http://blog.makingwaves.no/2009/06/privat-f%c3%b8r-sosial-verdi/ http://blog.makingwaves.no/2009/06/privat-f%c3%b8r-sosial-verdi/#comments Tue, 02 Jun 2009 07:02:22 +0000 Beate Lofseik http://blog.makingwaves.no/?p=67 Les videre →]]> Hva skal til for å lykkes med en «web 2.0 tjeneste»? Listen er lang, men en viktig faktor er at tjenesten kan tilby en privat verdi FØR den store sosiale delingseffekten setter inn. På Flickr ga det feks verdi å lagre bilder fra dag én.

Da vi jobbet med etablering og lansering av Folks reisetips på Visitnorway var jeg supergira på løsningen og trodde at alle ville bli takknemlige og ivrige etter å få slippe til. Jeg spurte en venninne hva som skulle til for at hun skulle bidra med et reisetips på en slik tjeneste. Svaret var kontant: «det ville jeg aldri gjort».

Den bøtten med isvann ga fornyet fokus på vertskap, brukervennlighet og privat verdi. På Folks reisetips er dette to ting: muligheten til å vinne en tur for to med Hurtigruten OG at du kan sende tips til venner om din tur («se bilder fra turen vår i helgen»).

Når jeg sjekker siden fra tid til annen nå blir jeg glad. Jeg får reiselyst. Og da jeg nylig var i Bergen gledet jeg meg til å tipse om en fantastisk tur på Byfjellet. Kan det være slik at det ligger en privat verdi i å dokumentere reiser – dvs små høydepunkt i livet – litt som vi gjorde i album. Før Flickr..??

Her er ett youtube klipp med forfatteren hvis man vil ha kortversjonen:

http://www.youtube.com/watch?v=A_0FgRKsqqU

Her er ett sammendrag av boken hentet fra Pål Hivand sin blogg:

Den digitale, sosiale revolusjonen
Forfatter og professor Clay Shirky ved Universitetet i New York skriver i boken ”Here comes everybody” om den sosiale revolusjonen som skjer når mennesker tar i bruk nettbaserte teknologier som gjør det lettere å organisere seg.Mennesker organiserer seg fordi vi er sosiale og fordi vi løser oppgaver bedre og lettere når vi gjør det sammen med andre. Vi har alltid gjort det. Men organisering er slitsomt og det kreves en masse ressurser og ledelse for å få organisasjonene til å fungere.Clay Shirky beskriver hvordan netteknologi revolusjonerer måten vi organiserer oss og kommuniserer på. Han bruker blant annet nettleksikonet Wikipedia som et eksempel på noe som er bygget uten normal organisering av ”arbeidsstokken” og som aldri ville latt seg realisere dersom det hele skulle vært gjennomført i en vanlig, hierarkisk organisasjon.

Et slikt prosjekt ville blitt for kostbart og for krevende. Wikipedia ble istedenfor bygget og skrevet av hundretusener av frivillige fra hele verden, og er i dag et revolusjonerende eksempel i global kunnskapsdeling.Internett og nye nettbaserte verktøy har nemlig gitt oss nye plattformer for organisering, ytring og sosialisering som tidligere var sterkt begrenset. Nettet gjør det mulig for ukrainske demonstranter å organisere seg via sosiale nettverk og sånn bidra til politiske endringer utenfor myndighetenes kontroll. Redaktørene kan ikke lenger avgjøre hvem som kommer til orde; nettet er fritt, det er billig og hvem som helst kan meddele seg. Internett gjør det mulig for å organisere seg uten å ta hensyn til de fysiske begrensningene i den virkelige verden. Vi er globale individer, dersom vi ønsker å være det. Og vi leder oss selv, kommuniserer med dem vi har behov for og fatter beslutningene vi trenger.Internett og de sosiale mediene (f.eks. Facebook) har gjort det enklere å dele informasjon med hverandre. Samtalene våre skjer i det offentlige rom. Vi snakker i mobilen på toget og vi chatter i full offentlig på Facebook. Å kommunisere og publisere er nå samme ting.Våre barn vokser opp i en verden hvor disse verktøyene er normale og hverdagslige, mens de for den voksne generasjon fremdeles anses som revolusjonerende.

Jeg er av dem som husker verden uten mobiltelefoner, bærbare pcer, Facebook og Google. Mine barn gjør ikke det. Mine barn lager  wikier på skolen, kommuniserer over sosiale, nettbaserte nettverk daglig og organiserer seg på nytt med nye medelever for hvert skoleprosjekt. Med lekende letthet og helt uten refleksjon over at det er det de gjør.

”Here comes everybody” er først og fremst en bok om sosiale endringer som følge av kommunikasjon og teknologi, og har en rekke internasjonale eksempler. Og nå forstår jeg bedre hvorfor nettet og de sosiale mediene er så naturlig for mine barn. De mangler rett og slett (den nå verdiløse) kunnskapen om hvordan vi kommuniserte og organiserte oss før internettet. Avlæring er altså en form for læring det også.

Omtalen er skrevet for “På Innsiden”, internmagasinet for ansatte i Bærum kommune.