Men hva skjer hvis du blir påført en preferanse? Hjemme har vi en laptop med Spotify koblet til stereoanlegget. En dag hører kona mi på Shaun Bartlett i stua. Hun skal på konsert med Shaun Bartlett, og deler en sang på Facebook via Spotify. Siden Spotify i stua er logget på med min konto, blir Shaun Bartlett-sangen publisert på min profil.

Jeg har ikke noe i mot Shaun Bartlett. Men siden jeg aldri har hørt ham, har jeg ikke noe for ham heller.

Hele min møysommelig iscenesatte musikksmak står i fare for å kollapse. 80% sur kritthvit indierock. 10% obskuriteter fra gamle dager. 10% ukule artister. (Husk, ett van Halen-klistremerke er verdt tre Sex Pistols-klistremerker.)

Så skjer det. Venner gir meg tommel opp, Facebook-style. Tenk om jeg får en Shaun-Bartlett-CD i presang? T-skjorte? Konsertbillett? Jeg sitter snart fast i en Seinfeldepisode skrevet av Mark Zuckerberg.

Så, Eirik, Kaja og Sanjin: Beklager. Jeg liker ikke Shaun Bartlett, ikke en gang hemmelig. Men jeg misliker ham heller ikke.  Jeg har bare ikke hørt en eneste Shaun Bartlett-sang.

Det kan være fristende å ønske seg blogartikler med mer individuell utforming, men uniformering har mange fordeler.

• forfatteren kan konsentrere seg om tekst og bilde.
• leseren slipper distraherende elementer.
• det går raskere å publisere.

På begynnelsen av 90-tallet ble det enkelt å designe magasinartikler med programmer som Photoshop og Quark. Designeren David Carson utnyttet potensialet i teknologien, og dannet skole med intuitiv og fri magasinlayout.

Oppslag fra Raygun, designet av David Carson

Stilen hans var forfriskende, men kortlivet. Teknologien imponerer ikke lenger, vi har sett alle triksene før.

Smashingmagazine.com har en lang artikkel som hyller blogazinesjangeren. Skrekk og gru. Blir det like lett å designe blogposter som artikler, har vi noen tunge år foran oss.

The death of the blog post – neppe

En blogpost lever i et skiftende miljø. Den blir plukket opp og delt i sosiale medier, kommentarene blir mer spennende enn teksten, og den leses på ipader, telefoner og pc’er. Et magasin er dødt og statisk i det det er trykket. For at artiklene skal få liv og spenning, må formen være skiftende.

Blogazine-sjangeren bygger på en gal antagelse. Nettet trenger ikke å etterligne trykte medier for å bli fullverdig.

Blir en tekst lettere å lese jo større teksten er? I 2008 undersøkte Martin Liebig ved høyskolen i Gelsenkirchen dette i et online eksperiment med 3000 deltagere (obs: PDF, 750kb). Undersøkelsen viser at det ikke har noe for seg å øke tekststørrelsen over 13-14 piksler. Undersøkelsen testet bare lesbarhet for brødtekst. (Det du leser nå, er brødtekst. Det andre er overskrifter, ingresser, mellomtitler, bildetekster etc.)

Lesehastighet = lesbarhet

Deltakerne i eksperimentet ble bedt om å lese fire forskjellige tekster på en nettside, hver på 110 ord. I hver tekst var det to ord som helt tydelig ikke hørte hjemme. Når deltageren fant det første ordet, venstreklikket han med musa. Når han fant  det andre ordet, gjorde han det samme. Tiden mellom de to klikkene ble et mål på lesehastigheten.

Disse fontene ble testet

På denne måten ble lesehastigheten til 12 forskjellige systemfonter, kombinert med forskjellige størrelser, linjeavstander og linjelengder målt.

Hvis vi tar dette for god fisk, godtar vi at lesehastighet er lik lesbarhet. Man kan for eksempel se på «lesbarhet» som det samme som økning i kunnskap. Hvor mye klokere blir du av å lese en tekst satt i Verdana enn en tekst satt i Arial? Å måle dette er en umulig oppgave. Lesehastighet er ikke et perfekt mål på lesbarhet, men det nærmeste man kommer i et eksperiment som dette. Til gjengjeld gir 3000 deltagere et solid tallgrunnlag.

Her er tallene

Det viste seg at større skrift gjorde tekstene mer lesbare opp til en viss størrelse. Dette er størrelsen for de tolv systemfontene som ble testet:

Arial – 13px

Calibri – 14px

Cambria – 14px

Candara – 14px

Constantia – 13 px

Georgia – 13 px

Segoe – 13px

Tahoma – 12 px

Times – 14 px

Trebuchet – 14px

Verdana – 12px

Større tekst enn dette hadde ingen effekt på lesbarheten.

Hvorfor er størrelsen forskjellig for hver av fontene?

Siden det er flest små bokstaver i en vanlig tekst, er det høyden på disse (x-høyden) som bestemmer hvor «stor» skriften ser ut.

X-høyde

Forskjellige fonter brukt i samme størrelse har forskjellig x-høyde. Derfor vil for eksempel Times se mindre ut enn Verdana når begge er satt i samme størrelse.

For å kunne sammenligne fonter, ble tekstprøvene justert slik at x-høyden var lik for hver av de fontene som ble sammenlignet.

For å sammenligne lesehastigheten til Verdana og Times New Roman, må Verdana settes i 16 piksler, og Times New Roman i 19 piksler.

Pass på linjeavstanden

Standard linjeavstand i en nettleser er 120 %. Det vil si at en hvis skriftstørrelsen er 12 piksler, setter nettleseren linjeavstanden til 16. Undersøkelsen viser at dette er altfor lite.

En linjeavstand på 250% av x-høyden er en god tommelfingerregel. Som vi husker, er det x-høyden i fonten som bestemmer hvor «stor» en skrift ser ut.

Et eksempel: X-høyden til Verdana i 12 piksler er 8 piksler. 8 × 2,5 = 20, som er en bedre linjeavstand enn nettleserens gjerrige 16.

Hvor viktige er disse tallene?

Litt. Lesbarheten varierte med bare 3,9 % mellom de forskjellige skriftstørrelsene. Utslagene på andre variabler var minimale, med linjeavstand som unntak.

Fontvalget hadde heller ingen synlig innvirkning på lesbarheten.

Designerens erfaring og skjønn er like viktig som disse tallene. Men aller viktigst er teksten selv. God typografi er sjanseløs mot en elendig tekst.

Dette innlegget er basert på artikkelen «Die gefühlte Lesbarkeit» fra Design Tagebuch.

Hva ble testet?

Disse fontene ble testet

Lesehastigheten til 12 forskjellige systemfonter, kombinert med forskjellige størrelser, linjeavstander og linjelengder, ble målt. Over 3000 personer deltok i en online test.

Hva er «lesehastighet»?

Pinterest 22.07.2010 12:23

Pinterest’s main weakness is that its framework forces every image to become part of a warm and fuzzy experience.

Dropular 22.07.2010 13:24

While Dropular’s neutral, almost cold framework feels like an art exhibition, Pinterest’ textured backgrounds and warm color pallette feels more like a pyjama party.

We fade to grey

With a more dropular-esque theme, the images are allowed to speak for themselves.

If Pinterest would take it more easy on the stripes and beiges, it would be perfect.

(I wrote this in English, so the Pinterest team can read it.)

«Inspirerende» er den nye universalkvalifikasjonen. Er du inspirerende, kan du jobbe med hva som helst. Er du ikke inspirerende? Vi ringer deg.

Skikkelig inspirerende.

Inspirert er noe man skal bli på kommando. Man skal kjenne igjen kommandoen. Blar man gjennom Bonytt skal man bli inspirert. Liksom-landbruket til Andreas Viestad på Sommeråpent likeså.

Hvis jeg ikke blir inspirert, hvem sin feil er det? Sorry, jeg føler ikke den store Flyten og Enigheten og Begeistringen. Kanskje jeg burde ha fulgt bedre med.

Den mest irriterende samlingen av Inspirerende materiale må være Ted.com. «Riveting talks by Remarkable people». Vi står overfor en ny rase av overmennesker. De nagler deg til stolen med Powerpointpresentasjonene sine.

Foredragene jeg har sett der (livet er kort, så det er ikke altfor mange), har alle hatt høy måpe-faktor. Et vell av av fakta. Fantastiske påstander. Energiske foredragsholdere.

Freakonomics og The Tipping Point er bøkenes svar på ted.com. To snøras av overraskende og fascinerende anekdoter, men hva sitter jeg egentlig igjen med etter å ha lest dem?  Jeg har ikke lært en tøddel, men måpt en del. Det er kanskje nok til å kalle meg Inspirert?

Hva med ikke fullt så inspirerende foredrag og bøker? Det må være lov å være litt kjedelig. Litt grå. Sette kunnskap over hakeslepp.

På et postkort fra en tante på Vestlandet ser de en tegning av en pantemaskin, som de tror heter «tutomat».

De bestemmer seg for å bygge sin egen tutomat, men med én viktig forbedring. I stedet for å ta i mot tomme flasker, tar den i mot fulle flasker. «Jeg har vel ikke bruk for tomflasker – fulle flasker er mye bedre», sier Grisungen. Insentivet for å putte på en full brusflaske er lyden «tut».

Før de begynner å bygge, setter de seg ned for å tegne. De begynner på hver sin tutomat. Skissene er ganske forskjellige. Grisungen har ett hull til gul brus, og ett til brus i andre farger. Reven tegner et plystringsrør. Brukeren kan velge mellom tut og plystring som belønning.

Reven og grisungen demonstrer her hvor effektiv riktig bruk av skisser er som designverktøy. Bill Buxton, forskningssjef i Microsoft, skriver i «Sketching User Experiences«:

«A sketch is created from current knowledge. Reading, or interpreting the resulting representation, creates new knowledge.»

Bill Buxton skriver om flere fordeler ved å bruke skisser: De er raske å lage, de er billige, de trenger et begrenset detaljnivå for å kommunisere en ide. Skisser foreslår heller enn å bekrefte. Tvetydigheten som ligger i en skisse, gir mulighet for å lære og utforske.

Reven og grisungen begynner med en enkel reversering av en pantemaskin. Mens de tegner,  finner de ut at tutomaten kan ta i mot mer enn flasker. Den kan også gi fra seg mer enn en enkel tutelyd. Når de ser hverandres skisser, finner de ut at de kan bygge én felles maskin. Reven har laget en sjokoladeskuff som belønner brukeren med et dobbelt tut. Grisen skyter inn – «Hva med kaker? Kaker er også godt!» I tillegg til brus kan den ferdige maskinen ta i mot tyggis, sjokolade, saft, vafler og kaker.

Skissene leder dem til et ganske anderledes produkt enn utgangspunktet. Skissene endrer også forretningsmodellen. Reven og Grisungen går fra to til én maskin. Ved å ta i mot flere forskjellige varer og levere flere forskjellige lyder, øker de også kundegrunnlaget.

Våre venner ender opp med enorme mengder sjokolade, takket være en skisseprosess etter boka.

Lydklippet er brukt med tillatelse av forfatteren.

Norwegian Illustrators No.0 3 kunne vært en Who’s Who over norske illustratører. Tydeligvis er den ikke relevant for de mest nyskapende og hardtarbeidende.

Når jeg blar raskt gjennom boka, slår det meg at mesteparten av dette har jeg sett før. Uttrykk som en gang var nyskapende,  men som nå er trygge, komfortable, og ikke minst, kjedelige. Jeg gir boka en sjanse til, og blar sakte. To ting ting slår meg. Mange av illustrasjonene er gjengitt med med overraskende lav kvalitet. Dessuten er så godt som alle illustrasjonene er brukt i bøker, på omslag eller i redaksjonell sammenheng.

Hvor er reklame- og emballasjeillustrasjonene? Hvor er Esra Røise, Rune Markhus, Bjørn Brochmann og Cecilie Ellefsen? Jeg tror ikke de har bruk for denne boka, og jeg tror ikke jeg har det heller. De samme uttrykkene og den samme koseligheten som dominerer nå som for ti år siden.

Så vidt jeg vet, betaler illustratørene for plass i boka. Hadde innholdet vært redaksjonelt styrt, hadde vi sett flere reklame- og emballasjejobber, og nivået hadde vært høyere.

Norwegian Illustrators no. 03 har dessverre blitt en bok jeg ikke kommer til bruke.

P.S. Jeg googlet bokens tittel, og fikk opp et treff på anmeldelsen til onionmag. Nederst i anmeldelsen fant jeg en link til 20 norske illustratører onionmag anbefaler. Akkurat det jeg trenger.

Prof. Dr. Peter Zec presenting Agency of the Year, KMS Team from Munich (Image by red dot)

The award ceremonies and party took place in an abandoned coal mine, now acting as an object of desire to the postindustrial classes.

There were a lot of great projects among the winners, one of my favorites was the rebranding of Amnesty International by Scholz & Friends.

Another favorite, «Does the world exist without me?» by Rebecca Butzlaff, Milena Carstens,
Janine Gockel, Paula Winkler at FH Bielefeld

Essen is an industrial town with app. half a million citizens. Due to its weapon industry,  it was bombed flat during WWII, and rebuilt in the fifties and sixties.

Welcome to Essen

My hotel was in this area

Archetypical German storefront

Our main station is a bit boring. How about decorating it with intense blue neon lights?

How we made the concept

First of all, we defined what characterizes today’s identity, and what is good and not so good about it. We found out that the main problem is the amount of wave metaphors it relies on. It is flushed by illustrations, names and graphic elements all translating the word «wave» to incoherent visual languages. There’s nothing wrong with them, but combined, they make MW’s profile fuzzy and weak.

Also, we wanted the identity to progress from an array of metaphors to a bold statement of self confidence. This calls for a merciless killing of darlings.

How we have worked so far

So far, Eirik and I i have worked mostly without a computer. We have collected clippings, found objects, color samples and sketches, and laid them out.

Eirik Langås, seen while touching real stuff.

• Working on paper has some great benefits:
• It allows to see and compare a lot of objects and ideas at once.
• We can stand and walk while we work, and use walls, tables and floors.
• We are able to touch real stuff.
• It’s easier to collaborate on paper sketches.
• Maybe most important -  it prevents us from finalizing products. While sitting at a computer, I often start tweaking and adjusting sketches when I should be producing more of them. You can’t tweak with scissors, tape and markers.

Clippings

So, where’s the new logo?

I won’t show any sketches on the blog yet. The identity project is deliberately undemocratic. MW is crowded by design conscious people, but making an idenity we all can agree on would be impossible. I don’t want to start an uncontrolled discussion on what the new identity should look like before the project group has approved on the finalized concept and first implementations.

Now that’s quite arrogant.

So far we’ve had a workshop involving heads of all departments, to find out what products we should design first. We did this becuse Erik and I don’t have the entire overview of all products. We did not, however, discuss the development of the identity in this group. Just as accounting is not subject to a democratic process, design problems are best solved within a small, designated group of decision makers an specialists.

I noticed this actually sounded a bit arrogant, so to be sure: We want opinion. But to be able to keep a steady progress, we will have to decide what opinions we need, and when we need them.

First thing we did, was to write the brief. It is always better to write the brief yourself rather than letting your client (or boss) do it. The client saves time, and a designers write briefs that are more to-the-point.

I like to find pairs of words that describe some sort of message that should be conveyed by the profile. Eirik and I put our heads together and came up with the pairs sharp+friendly and empathic+firm.

Inspiration.

Also, we started on a list of of possible implementations. We drew a timeline with  all the contact points between Making Waves and the customer during a project. Contracts, business cards, meeting rooms content managament interfaces – the list is almost endless (contradiction of terms?).

To make sure we got this right, we invited heads of all departments to a small workshop to fill in the blanks, prioritize contact points, and also to have their say about what they (dis)liked about the current identity.

Post its and markers - the fastest collaborative bookmarking device on earth.

Erik and I are now developing and testing concepts, with occasional help from colleagues. As usual, I fell in love with my first idea, so it was good to have Jørn and Marita to kill it.

We have a tiny project room. After a couple of hours' work, the whole room smells weird.

More to come.