I secretly like this

De sosiale tjenestene har de siste årene bedt oss om å fortelle hva vi liker i form av Likes, Diggs, Favorites osv. I de alle fleste tilfeller blir denne aktiviteten eksponert og utgjør en del av vår identitet online. Men hva gjør det med kvaliteten på datagrunnlaget?

I innslaget «Anti-Social Networks’ We’re Just As Cliquey Online» på All Things Considered (NPR 3.2.2011) gjør Dean Ecles fra Stanford et poeng ut av at vi bare gir fra oss denne typen informasjon der vi er villige til å vise vår preferanse. Tjenester som Facebook bruker dette igjen til å prioritere opp innholdet du og dine liker. Man kan argumentere for at det stimulerer til en kjedelig og homogen meningskonformitet i lengden. Men kanskje mer problematisk er at dette heller ikke gir grunnlag for de virkelig smarte og personaliserte tjenestene på lang sikt – når de bare kjenner en side av meg. Like har riktignok sin motsats i funksjoner som Hide, Bury, Not Relevant osv. Men dette er ofte mindre verdiull informasjon enn de positive preferansene.

You Secretly Like This

Det koker ned til: At uten gode data blir ikke smarte tjenester smarte nok, og i dag begrenser de seg til anbefalinger kun basert på det jeg fronter utad. I fremtiden ønsker jeg meg flere ‘Secret Like’ funksjoner slik at jeg kan få bedre tjenester, uten å måtte brette ut mine guilty pleasures og dels avvikende interesser for almennheten. Zuck – her synes jeg du burde gå foran som et godt eksempel.

Pingback: Tweets that mention I secretly like this | Making Waves -- Topsy.com
http://alexanderfjelldal.net Alexander Fjelldal

Hva vil motivet være for å klikke på en «lik hemmelig»-knapp? Grunnen til å klikke «like» er kanskje mer at man ønsker å vise en preferanse heller at man er villig til å vise den.
http://twitter.com/johanhal Johan

I dag er den tydeligste effekten av å klikke ‘like’ eksponeringen av preferansen. Men sammenligner du med mer ‘lukkede’ og mindre eksponerede systemer spiller ‘like’ også en annen rolle. Ta f.eks. Netflix. De har et vanvittg bra system for å gi anbefalinger på bakgrunn av mine preferanser. Sammenhengen mellom input og hvor gode anbefalinger den gir er påfallende. Og når disse ikke eksponeres kan jeg dele det man heller trår litt stillere i gangene med, som at man egentlig synes Citizen Kane var dritkjedelig eller har en skjult fetish for Twilight-serien. Resultatet er faktisk smartere prioritering av relevant innhold for meg, fremfor at dette bare skal være basert i det også vil dele utad.
http://alexanderfjelldal.net Alexander Fjelldal

Utover brukergenerert innhold, dvs skvalder fra venner og «venner», har vel ikke Facebook innhold jeg har veldig lyst på? Jeg overser jo glatt alle onepiece- og selvhjelpsannonsene. Preferansen min er altså null innhold.
Øyvind Bø

«The secret sauce» her er kombinasjonen av hva vennene dine «liker» og hva du selv «liker». Facebook vet etterhvert ganske mye av hva du liker, og hva du liker av det vennene dine liker. Det gjør at Facebook etterhvert kan koke sammen en saus med hva de tror du liker. Skal nok mye til ennå før de kan servere deg den perfekte sausen, men de nærmer seg stadig.

Slike algoritmer kan imidlertid være skumle. Spotify lagde tidligere en liste over musikk du sannsynligvis liker – basert på tidligere hørt musikk – med ganske absurde resultater. Særlig om noen andre har rota i musikksamlinga di og spillt musikk du ikke liker, eller om den har vært fritt vilt på en hjemmefest. Likevel vil den over tid få et mer realistisk bilde av hva du faktisk liker (ved f.eks. å analysere hvilke sanger man skipper i løpet av de første sekundene)

Så får man heller leve med sine guilty pleasures…
Pingback: Ukens anbefalte – 12 April 2011 | Raymond Karlsen
Pingback: Er vi fanget i våre egne bobler? | Making Waves