«Inspirasjon» har blitt et mantra og et imperativ for den skravlende, kreative og begeistrede klassen. På Visuelt-konferansen ble det første foredraget introdusert med oppfordringen «Be inspired».  Aftenposten reise skriver om Inspiratour, som tilbyr storbyreiser ledet av «inspirerende» (halv-)kjendiser.

«Inspirerende» er den nye universalkvalifikasjonen. Er du inspirerende, kan du jobbe med hva som helst. Er du ikke inspirerende? Vi ringer deg.

Skikkelig inspirerende.

Inspirert er noe man skal bli på kommando. Man skal kjenne igjen kommandoen. Blar man gjennom Bonytt skal man bli inspirert. Liksom-landbruket til Andreas Viestad på Sommeråpent likeså.

Hvis jeg ikke blir inspirert, hvem sin feil er det? Sorry, jeg føler ikke den store Flyten og Enigheten og Begeistringen. Kanskje jeg burde ha fulgt bedre med.

Den mest irriterende samlingen av Inspirerende materiale må være Ted.com. «Riveting talks by Remarkable people». Vi står overfor en ny rase av overmennesker. De nagler deg til stolen med Powerpointpresentasjonene sine.

Foredragene jeg har sett der (livet er kort, så det er ikke altfor mange), har alle hatt høy måpe-faktor. Et vell av av fakta. Fantastiske påstander. Energiske foredragsholdere.

Freakonomics og The Tipping Point er bøkenes svar på ted.com. To snøras av overraskende og fascinerende anekdoter, men hva sitter jeg egentlig igjen med etter å ha lest dem?  Jeg har ikke lært en tøddel, men måpt en del. Det er kanskje nok til å kalle meg Inspirert?

Hva med ikke fullt så inspirerende foredrag og bøker? Det må være lov å være litt kjedelig. Litt grå. Sette kunnskap over hakeslepp.